Galskap

Galskap er en del av den greske hverdagen.
Vi har naboer som har kastet ut alt inventaret i huset sitt fra verandaen og ut i regnet i sjalusi.  Naboer som bulker og skraper opp bilen din hvis du parkerer der de hadde tenkt til å parkere (langs den offentlige veien). Jeg har hørt om folk som låser inn ungene sine og lar de tisse på potte og spise vann og brød i tre uker fordi de ikke får gode nok karakterer på skolen. Arbeidsgivere som ansetter hekser som skal sitte og ramse opp  besvergelser ved arbeidstsasjonen til tidligere arbeidstakere som har gått over til konkurrenten, og selvfølgelig mange andre fryktelige historier som ikke kan karakteriseres som galskap men rett og slett sinnsykdom og som jeg ikke orker å nevne her.

I går hørte jeg om enda en gal greker.  Eleni og Vasilis pusser opp i huset sitt her i Halkida, så de har huset sitt fullt av håndverkere.  Blant dem en elektriker, som ikke har gjort annet enn ugang siden han ankom huset for tre uker siden.  Vasilis har kjøpt fire sett lysbrytere og stikkontakter i forskjellige varianter fordi han aldri får rette spesifikasjoner av denne mannen.  Elektrikeren har kreert et sikringskap som ser ut som Spaghetti Trikolore, lampene ryker og lukter og ledninger henger og slenger langs vegger og ute på taket ("Hva vil du jeg skal gjøre med dem, da?" sier elektrikeren), han har krafset hull i vegger der det ikke skal være noe elektrisk uttak, foreslått å sette stikkontakter PÅ møblene istedet for BAK dem, og det finnes stikkontakter og antenneuttak som rett og slett bare fungerer dekorativt:  det finnes ikke noen ledninger bak dem.
Han kommer dritings på jobb og overøser Eleni med komplimenter.  Han sier til Vasilis: "Hvis du ikke vil ha henne, så kan jeg godt overta. FOR EI DAME!  Hun viser jo ikke at hun er irritert!"
Men nå er ikke alt dette tegn på at han er gal, snarere bare tegn på at han er en gresk håndverker.
Det som peker i galskapens retning er at han i går sa til Vasilis at Vasilis måtte slappe litt av, etter at Vasilis hadde vist irrtasjon over at han hadde brukt 150 Euro til på flere dimmere som heller ikke virket.  "Slapp av!"  Sa han.  "Det er ikke noe å hisse seg opp over.  Vi klarer å fikse det til slutt!  Til slutt blir alt bra!  Jeg kan se at du er kjempestressa!  Det er jeg også noen ganger.  Så stressa at jeg ikke vet hva 1+1 blir.  Så stressa at hodet mitt ikke fungerer.  Men vet du hva jeg gjør da?  Jeg stikker litt ståltråd inn i stikkontakta, så får jeg meg et skikkelig støt.  Det er så deilig! Da føler jeg meg så bra!  Jeg sverger på at jeg føler meg 20 år yngre i mange timer etterpå!  Det er helt fantastisk! "

Vasilis lurte på om de var derfor han hadde gjort et så elendig arbeid i huset deres.  Av ren hjelpsomhet. Slik at sjansen for å få støt var høy.  For å kurere stresset og den dårlige stemningen som hviler over heimen.




FOR EI DAME!
Eleni.  Damen som aldri blir irritert



Savvopoulos

Dionysis Savvopoulos er en gammel bohem, politisk aktivist, sanger og komponist.  Fredag holdt konsert i konserthuset i Athen.  For barna.  Og vi var der.

Med sine karakteristiske bukseseler og røde sko og omgitt av et tyvetalls barn på scenen, fortalte han oss hvordan jorden ble til.  Hvordan det i begynnelsen bare var Kaos og Erebus, Dødens sted.  Og at det ikke var før Eros (kjærligheten) ble klekket ut av et sølvegg at Lyset og Dagen ble skapt.  Og når Lyset og Dagen fantes, kunne Gaia, Moder Jord, eksistere.

Mens Savvopoulos fortalte ble et enormt lerret opplyst av de vakreste farger, skygger, gullegg, fugler, titaner, lyn, guder, båter og hav, blomster, stjerner, sol og måne. Det var som å være i en magisk verden.

Vetle ble redd.  Han skalv og ropte ut når krigen mellom gudene og titanene ble for intens at nå ville han gå hjem. Han ventet bare på at bandet skulle spille opp til det musikalske kaoset som er Savvopoulos' varemerke. Nils var storfornøyd. Han hadde oppdaget at det inne i armlenet lå en mikrofon, så han gledet seg til å synge med av full hals.

Noen ting tuller ikke grekerne med.  Som mytologien. Men når musikken spiller opp, er kaos tillatt og nærmest påkrevet:  Folk hoppet opp og ned, hoiet, sang, lo og ropte.  Snø falt fra taket og det brøt ut full snøballkrig mellom barna på scenen, bandet, danserne og publikum.  Og da ballongene dalte ned fra taket og fylte scenen, inviterte rett og slett Savvopoulos alle barna i salen opp på scenen.  Han forsvant i mengden av ballonger og barn og fortsatte uanfektet å synge.

Det er i øyeblikk som det jeg har stor sans for grekere. Jeg er sikker på at i Norge ville vi vært altfor redde for å blokkere en brannutgang eller at et barn kunne falle i orkestergraven til å i det hele tatt tillate noe sånt. Men grekerne tar sånne ting med stor ro.  Eller entusiasme.   Og derfor ble konserten fantastisk og uforglemmelig.

Nils venter spent med mikrofonen klar

Kaoset har brutt løs..

Å gå tur

Pappa har vært her.  Og det var veldig koselig.  Jeg vet ikke om det gjorde så mye fra eller til for ham hvor han var i verden, for han ville nok aller helst vært sammen med May-Lisa.  Men han var nå her.  Og vi gikk turer.  Vi gikk og gikk.  Gate opp og gate ned, strand bort og tilbake.

Alykes, med Tommy og Onour.



Oppe på fortet.  I fullmåne.



Min verste dag som mamma

I går var jeg en skikkelig dårlig mamma.  Jeg har hele tiden vært klar på at vi skulle følge en norsk filosofi når det gjelder skolen og skolearbeid.  Det vil si at jeg ikke lar Vetle sitte timesvis med lekser, jeg hører ikke Vetle i gloser og han har gjort bare det som er strengt nødvendig mht til skolen.  Noe annet ville vært galskap.  Jeg vil jo at skole skal være gøy.
Men i går sprakk alle mine intensjoner.  I går forsto jeg at om vi blir værende i Hellas, så kommer jeg til å bli som alle andre greske mødre.  I går hylte jeg til sønnen min, den smarte, morsomme, snille sønnen min fordi han slurver med leksene og fordi han hadde fått for mange feil på diktaten sin.  Jeg fikk han til å gjøre leksene sine kanskje fire ganger fordi jeg visket ut det som ikke var godt nok. 
Sannheten er at han slurver, at han ikke konsentrerer seg og at han ikke bryr seg om han får tre av ti riktige på diktaten.  Men herregud.  Han er 6 år.  Han er overlesset med lekser.  Han kjeder seg. 
Sannheten er også at jeg er overarbeidet og sliten, aleine om det meste og frustrert over hverdagen generelt og skolesituasjonen spesielt.  Men det er ingen unskyldning for det jeg gjorde i går.

Det endte selvfølgelig med at jeg begynte å grine, Vetle begynte å grine og jeg forsikret ham om at han er den smarteste 1-klassingen på hele skolen.  Og han fortalte meg at jeg var den beste mammaen i hele verden. 

Men det er jeg altså ikke.  Ihvertfall var jeg langt fra det i går.



Den smarte, morsomme, snille, elskede eldste sønnen min.



Et besøk hos dyrlegen

I dag var jeg og Nils hos dyrlegen med Onour og Kattungen (Sjiraff?  Raffi?  Sehrazat?)  som har slått seg ned foran døra vår.  Onour skulle få vaksine og chip, og katta trengte en god ørevask og avlusing/lopping/marking. 
Dyrlegen er en ung mann som har åpnet sin egen praksis ikke så langt fra der vi bor.  Han er litt på den feminine siden, har alle tennene på stift i overmunnen, er kort og har et hår som vokser oppover. Kontoret består av to undersøkelsesrom og et venteværelse. Ikke akkurat så veldig sterile omgivelser, men så lenge det ikke er snakk om noe alvorlig så går det an å vaksinere der ihvertfall. 
Det første synet som møter  oss er en død hund som ligger på et undersøkelsesrom.  Idet eier bærer den ut i bilen styrtblør den fra nesa mens tisset renner.
Det rare med det å bo i Hellas er at man blir vant med så mangt.  Et grusomt syn, men jeg tenker at den hunden ihvertfall hadde noen som hadde tatt den til dyrlegen for avlivning, hva det nå enn var den led av.  Det er verre med de hundende som står i en halv meters band i en gård og lider et helt liv før de dør av seg selv av en eller annen grusom sykdom den helt sikker kunne vært behandlet for.
Det neste som skjer er at en mann kommer løpende inn med en hund som er pakket inn i et håndkle og som blør fra hodet et sted. 
Jeg og Nils setter oss ned på en sofa.  Nils er merkelig uanfektet av alt som foregår rundt oss.  Han er heldigvis mest opptatt av å erte Katta som sitter i buret.  Rundt omkring på dyrlegekontoret humper det en voksen katt som har blitt påkjørt av en bil og brukket labben si en gang i tida.  Den halter rundt på bruddstedet, som har blitt til en stor, rosa klump (de har kuttet nervene til labben, og katta har det helt tydelig ikke vondt). I tillegg til denne deformasjonen, blingser den noe helt vanvittig.  Den vingler rundt på venterommet og inne på undersøkelsesrommet og leker med tomme vaksineampuller og hopper opp på dyrlegens skrivebord og gjør det vanskelig for ham å skrive eller gjøre noe som helst papirarbeid.
Dyrlegen undersøker den blødende hunden kjapt (det var ingenting alvorlig), og roper oss inn for å undersøke våre dyr.  En gammel mann med en enda eldre hund sitter på venterommet sammen med oss.  Hunden har et eksemproblem, og mannen har hvit bart, skjeggstubb og veldig høy bukselinning.  Han spør meg hva slags "merke" Onour er (Onour bjeffer frenetisk mot den gamle bikkja til mannen).  Den er fra gata, sier jeg.  De er de beste bikkjene, kan han opplyse om.  En gang i tida hadde han hatt en som var halvt Lassie og den hadde vært så vill at ingen hadde turt å nærme seg gjerde hans engang.
Dyrlegen begynner å undersøke Onour, han setter en sprøyte og chipen.  Onour hyyler i smerte og redsel.  Han legger ikke merke til at han deler rom med en haltende katt engang.
Idet det er kattungen sin tur, kommer den gamle mannen inn på undersøkelsesrommet.  "Hvor er Lucy?"  Spør han dyrlegen.  Mannen har tydeligvis med seg to hunder.  En gammel med eksem og en unghund. "Tja... Er hun ikke ute i bakgården da?"  Sier dyrlegen, like rolig.  Gamlingen forsvinner, og kommer tilbake lettere febrilsk og kan opplyse om at Lucy har rømt.  Han beiner ut og begynner å rope på Lucy.  Dyrlegen like rolig.  Han rusler en tur ut og roper og plystrer litt på den savnede pasienten.  Eieren finner ut hvilken retning hunden hans har tatt veien, kaster seg inn i bilen og kjører avgårde.  Dyrlegen kommer inn og begynner å rense ørene til kattungen.  De er helt svarte og fylt til randed av øremidd.  Midt i den dramatiske (kattungen gikk inn i en krakilsk tilstand) ørerensen, ringer telefonen.  Det er eieren til Lucy.  Lucy er på togstasjonen og vil ikke komme når han roper.  "Men har du ropt "kom her!"? "  Spør dyrlegen mens han kjører en q-tip dypt inn i det svarte øret til kattungen.  "Vil du at jeg skal komme og fange den?"  Det vil gamligen svært gjerne.  Så dyrlegen forlater meg, Nils, Onour, Kattungen og Den halte katten alene og stikker avgårde i bilen sin for å fange bikkja som befinner seg et sted ved togstasjonen (og som har løpt imponerende langt på en ganske kort stund).
Etter fem minutter kommer dyrlegen tilbake med den gamle mannen som har Lucy i forsetet.  Lucy hadde virret rundt midt på brua i Halkida når dyrlegen ankom.  Han hadde ropt på henne, tatt tak i henne og lempet henne inn i bilen.  "Ditt ESEL!"  roper mannen etter Lucy der hun nå står fastbindt i bakgården.  "Esel!  Eh, Esel!"
Visitten blir avsluttet uten flere hendelser.

Kattungen må forresten være en fjern slekning av Jerry (den forrige meget sære katten vi hadde, som jo også kom fra Halkida).  Hun ble torturert av dyrlegen klokka 11 på formiddagen, og i kveld er hun  fremdeles irritert på både meg og Nils.  Øvrige familiemedlemmer er tatt til nåde.

Øremiddpasienten

Greeklish

Her er flere eksempler på interessant bruk av engelsk i den greske hverdagen:



Instruks fra Head Manager om hvordan vi skal vaske oss på hendene etter at vi har vært på do...







Hentet fra menyen til en italiensk restaurant i Halkida.  Dette illustrerer også grekernes tendens til å utbrodere og overdrive.  V

 



DROILED COLEWART???  Hentet fra samme meny...





HR engelsk

HR folk, og da mener jeg rekrutterere, er ikke som oss andre.  De jobber døgnet rundt, har en mobiltelefon implantert i øret, har interesser som hvem jobber hvor med hva, hvem har fått sparken nylig eller har skiftet jobb og hvilken bransje som er på vei opp.  Og dette er det eneste de er istand til å prate om.  Det er som de tilhører en sekt. Har du to rekrutterere i samme rom, er det bare å plukke opp et ukeblad om du skulle være så uheldig å befinne deg der samtidig.
Men det mest irriterende er det språket de snakker.  Ihvertfall her i Hellas.  De snakker et språk som er 45% engelsk og resten gresk.  Det er helt absurd å høre på.  En skikkelig bastard av et språk.  Slik kan det høres ut når Yannis snakker på telefonen.  (bla bla står for gresk):

"Bla bla bla meeting.  Bla bla bla bla, went ok (uttales oukeiiii).  Bla problems.  Still not good enough.  Bla bla project bla bla extremely important to us.  Bla bla bla cowboy, you know bla bla.  Go get them.  Bla bla report to him.  The best of the best bla bla.  Good luck. Bla bla bla.  We will speak friday. Bla, bye-bye!"

Iblant lurer jeg på hva de som blir headhuntet synes om dette særegne språket.  De er vel så blindet og bedøvet av (den tvilsomme) æren å bli headhuntet at de later som om de forstår hva de snakker sammen om.

Det er ingenting som gjør Yannis mer irritert enn om jeg kommenterer på det språket han fører på HR telefonen sin (Blackberryen).  Han later alltid som om han nettopp har snakket med en gresk-amerikaner.  Men han har ikke det.
Mest sannsynlig har han snaklket med en som har vokst opp i en liten landsby et sted i Hellas.

Nye køyesenger

Ungene bor på samme rom.  Når Vetle begynte på skolen, fant vi fort ut at ungen trengte sitt eget sted å gjøre lekser på.  Spisestuebordet var omgitt av for mange distraksjoner. 
Huset vårt er fire etasjer og omtrent 170 kvadratmeter.  Men plass til et skrivebord, det har vi ikke.  Enten måtte ungene skilles, eller så måtte vi invistere i en køyeseng inne på det gamle barnerommet. 
Jeg spurte Vetle og Nils om de hadde lyst på hvert sitt rom.  Vetle sa øyeblikkelig ja. Nils ble hysterisk, begynte å gråte og gråt over faren over å måtte sove alene fra og til i tre dager. 
Da jeg spurte om de hadde lyst til å sove i køyeseng istedet, ble begge to fornøyde.  Dermed ble det køyeseng OG skrivebord (hvorfor kjøpe bare en ting når man kan kjøpe to?).
Køyesenga og skrivebordet ankom i går.  Vetle okkuperte øyeblikkelig overkøya og Nils flyttet inn nede og inviterte meg med en gang til å sove i den store, nye senga si.  Jeg forlot to fornøyde unger i hver sin seng i går kveld. 
Når jeg slo på lyset til morgenen i dag, fant jeg at den gutten som egentlig ville ha sitt eget rom i løpet av natta hadde funnet ut at det ble altfor ensomt der oppe under taket og hadde krøpet ned og lagt seg hos Nils.  Jeg skyndte meg ned for å hente kamera for å dokumentere dette, men Vetle våknet og snek seg tilbake til sin egen seng og lot som om han hadde sovet der når jeg kom tilbake.  Han ville ikke snakke om det at han sov sammen med Nils i natt. Nils sier han kom etter at han hadde sovnet, Vetle sier at Nils sa at han var ensom der nede.
Så tom overkøye.  Overfylt underkøye.  Ja, ja.

Å bruke Onour som modell viste seg å være en skikkelig dårlig ide
(sengene er forresten delvis sponset av pappa og May-Lisa).





Rett før han tisser i senga.  Han var ikke så søt lenger da.



Survivorman

Les Stroud er en bastard mix mellom McGyver, Indiana Jones og en idiot, men til tross for dette har han klart å få sitt eget show på Discovery Channel.  Han reiser rundt til håpløse, farlige destinasjoner som Sahara, Amazonas, Åpent Hav og Grønland (heia Arvid!) og forøker å overleve der i flere dager uten noe annet utstyr enn et munnspill og en Leatherman.  Og så filmer han det.  Han spiser alltid ett eller annet irriterende eller ekkelt eller begge deler (som UMULIG kan gjøre ham mett), og han har alltid en eller annen form for nær døden opplevelse. 

For en plagsom liten mann! 

Han kunne jo prøve å overleve de dagene, for ikke snakke om ukene og ÅR jeg har (alternativt kan han ta meg med på tur, så skal vi se hvor lenge han overlever)!  Jeg kjenner det er veldig lite som irriterer meg mer en Survivorman.

Uffameg

Uffameg er nok egentlig et gresk ord.  Negativiteten råder i systemet og er en del av den greske kulturen.  Det første læreren til Vetle sa til oss på foreldremøtet på onsdag var at ungene våre dessverre var blitt forsøksdyr på grunn av skolereformen. 
Reformen inkluderer nye undervisningsmetoder, engelsk, samfunnsfag, computeropplæring og teaterkunst fra 1. klasse.  Ingen lekser, lenger skoledag og generelt sett en helt annen tilnærming til et pensum som har endret seg radikalt og som begynner å nærme seg et menneskelig nivå. 
Dette må da være positivt?  Å nei..  Engelsk?  De kan jo ikke engang lese sitt eget morsmål! Computere?  De vil jo ikke forstå når du sier klikk på dette her, de er jo bare 6 år gamle!  Samfunnsfag?  Det har de da slettes ikke tid til, for bare diktaten tar 40 minutter!  Høytlesning og kosekrok med puter?  Ha ha ha ha.  De klarer jo ikke sitte stille engang og ikke har de evner til å diskutere det de har hørt etterpå, de er for små!  Leseboka har læreren beholdt, for hva er pointet med lesebok når man ikke kan lese? 
Lærernes negativitet blir matchet av foreldrenes ambisjoner.  De er fulle av angst for om ungen deres henger etter, om de gjør leksene sine slik de bør og om de ikke burde lese nå (det har jo gått tre uker etter skolestart).  Foreldrene til Dimitris, som går i samme klasse som Vetle, har leid inn en småskolelærer for å hjelpe ham med leksene.  Hun hjelper Dimitris altså med å skrive rette streker og α.  Faren hans er stadig på meg for å høre "hvordan det går" med Vetle.  Og han mener hvordan det går med lekselesingen, og hvor mange utropstegn Vetle får etter kommentaren til læreren.
For karakterer blir snikinnført allerede fra første klasse.  Dette forsto jeg ikke før i dag.  Jeg har jo sett at læreren til Vetle har skrevet A med et visst antall utropstegn ved siden av leksene hans, men jeg visste ikke at antall utropstegn hadde betydning.  Det finnes visst barn i klassen til Vetle som ikke får utropstegn ved siden av A'en sin, eller A i det hele tatt (A'en står for "Arista" som betyr kjempebra.  Det meste man kan få er fem utropstegn etter).  Det er visst også enkelte som heller ikke får Svampebob klistremerke i boka når de har diktat heller (Dimitris f.eks, for han tegner monstre istedet for bokstaver...(Heia Dimitris!)).
Jeg har lagt meg på en linje der jeg sier til Vetle at jeg bare vil han skal ha det fint på skolen.  At jeg er stolt av ham uansett.  Det viktigste for meg er selvfølgelig at han er glad og at han ikke mister barndommen sin, slik som de fleste unger i klassen hans etter tre uker på skolen allerede har gjort.

Det eneste positive læreren hadde å si om dette reformtullet på foreldremøtet var at det toppen ville vare et par år.  Etter de to årene, ville alt falle tilbake til det gamle.
Og det er det grekerne vil.  Eller?

Slik er skolen til Vetle

Her er skolegården.  Det finnes ingen gymsal, garderober eller dusj på skolen.  All aktivitet rundt gymtimen foregår i skolegården.  Med fire timer gym i uka, må du gå på skolen i gymklær.  Tenk hvordan det stinker i klasserommet på slutten av dagen!

Porten inn til skolegården er stengt i skoletida.  Foreldre står på utsiden som besøkende til et fengsel og venter på at læreren skal låse opp porten når det ringer ut for dagen.  Bilene blir forlatt midt i gata.



Vasilis er en rotekopp, sa læreren hans på fredag.  Og han er ikke så flink til å skrive bokstaver.  Det visste jeg fra før.  Men jeg er ikke så sikker på om han visste det, før han hørte læreren sa det.



...Hun sa også at han var en snill gutt og veldig smart.  Det visste jeg også.

Dette er veien opp til klasserommet til 1A; klassen til Vetle

Binbir Gece - den virkelige Onour

Şehrazat er en talentfull arkitekt, og jobber for Onour.  Hun har et fem år gammelt barn som lider av leukemi.  For å bli frisk, må barnet gjennom en operasjon som hun ikke har råd til.  I ren desperasjon går hun til Onour for å få et lån.  Han går med på å gi henne pengene om hun tilbringer en natt med ham.

Etter denne natten er ikke Onour i stand til å glemme Şehrazat.  Han vil ha en natt til og er villig til å betale dobbelt.  Şehrazat avslår.  Onour skammer seg, innser at han ikke kan leve uten Şehrazat, frir til henne og får ja.
1001 Natt hadde 1,1 millioner greske seere hver kveld i sommer.  Onour blir omtalt som den ultimate mann.  Spesielt fordi han har fuktige øyne sa de på frokost tv i dag.  Hellas har gått av skaftet.

Trenger jeg å si at VÅR Onour (han har forresten også fuktig øyne) har blitt en kjendis i nabolaget på grunn av navnet? Spesielt blant damer i en viss alder.  
Personlig synes jeg det var unødvendig å kalle opp en liten uskyldig hvalp etter horebukken Onour.  

Ihvertfall skal denne Onour kastreres før han treffer sin Şehrazat.



Onour (ikke kastrert)



 









Og Tiddl-tiddl-tittn-gjort og tiddl-tiddl-tittn-fort Og tiddl-tittn-tiddl-tittn-førarkort (not)

For halvannet år siden mistet jeg førerkortet.  Jeg liker å si det ble stjålet.  Det høres ikke like skjødesløst ut.  Men fordi det ble borte på stranda føler jeg at jeg rakker ned på Alykes, så jeg kan innrømme at jeg muligens mistet lommeboka mi i sanda og at det ikke var noen tyv på ferde under umbrellaen min.  Ihvertfall har jeg ikke hatt førerkort på over et år.
Jeg ringer ambassaden for å høre hva prosedyren er for nordmenn som mister førerkortet sitt i Hellas.  Det vet de selvfølgelig ikke.  Ambassaden i Athen vet ikke sånne ting.  De tar seg av viktigere spørsmål. Type:  "Jeg er fra Albania / Bulgaria / Bangladesh / Afghanistan / Hellas.  Kan jeg komme og bo i Norge?"  Eller: "Jeg var på ferie på Kos og har blitt gravid med George.  Hva slags barnebidrag har jeg krav på?"
Så jeg ringer Statens Veivesen.  Der får jeg vite at dette ikke er noe problem.  De vil sende meg utskrift fra førerkortregisteret i Norge, og så vil de utstede et nytt et til meg her (fordi jeg har flyttet til Hellas, kan de ikke utstede nytt førerkort til meg i Norge).  Jeg er skeptisk til om det virkelig er så enkelt, men får forsikringer om at jeg bor i et EU land og at det ER så enkelt.
Siden jeg bor i Hellas, burde jeg ha fulgt magefølelesen og flyttet hjem igjen til Norge for å få meg førerkort.  Det hadde vært MYE enklere.  Jeg kunne ha flyttet tilbake når jeg hadde førerkortet i boks.

FØRST måtte førerkortbekreftelsen oversettes hos Det Greske Utenriksdepartementet og stemples som ekte med fire forskjellige stempler og frimerker.  SÅ måtte jeg i banken og betale 90+30+30 euro for tre gule og grønne lapper.  Den grønne lappen, samt to bilder måtte jeg først ta med meg til en allmenpraktiserende lege som attesterte at jeg var i live og deretter måtte lappen tas med til øyenlegen som bekreftet at jeg ikke var blind.  Så måtte jeg ta med meg de gule og grønne lappene samt to passfoto, samt utskrift fra skattekontoret (bekreftelse på skattenummeret mitt), samt pass, samt utskrift som bekreftet at jeg var gift og hadde to barn, samt utskrift fra det greske folkeregisteret for bekreftlese av personnummer til Transport Departementet.  Dette var på en fredag.  Transportdepartementet var stengt.  Det var jo opplagt.

Så jeg forsøkte å ordne førerkortet hos et nytt offentlig kontor som heter Senter for Innbygger Service.  Der var de skummelt hyggelige. De tok imot papirene mine og jeg signerte og jeg fikk en kjøretillatelse som ikke vil hjelpe meg hvis jeg blir stoppet av politiet og beskjed om at jeg tidligst ville ha førerkortet i hende om to måneder.  Det var for to uker siden.

På tirsdag ringte de fra samme kontoret.  De hadde vært i kontakt med Transport Departementet.  Der lurte de på om jeg ville ha et norsk eller gresk førerkort (!??).  Jeg må få gresk, sier jeg.  De vil ikke gi meg norsk førerkort i Norge engang.  Så lenge jeg kan kjøre med det i Norge så tar jeg det greske (jeg tar snart det jeg får).  Fem minutter senere ringer telefonen igjen.  Transport Departementet sier at jeg ikke kan kjøre på gresk førerkort i Norge.  Hvis jeg absolutt MÅ kjøre i Norge, så får jeg søke om et norsk førerkort når jeg skal til Norge (MEN DE VIL IKKE GI MEG NORSK FØRERKORT FOR SVINGENDE!!).  Og hvis jeg insisterer på å få et gresk et, må jeg til banken igjen for å kjøpe et papir som koster 18 euro for de trenger noen frimerker og så får jeg ta med meg oppholdstillatelsen min og ALLE papirene mine (har jeg så mange?) og spørre etter Fru Papageorgiou på Transport Departementet. 
Det hørtes ut som en trussel.  Og det er det selvfølgelig også. 
Fru Papageorgiou har ikke lyst til å utstede et førerkort til meg.  Hun gidder ikke.  Det er derfor hun sier at jeg ikke kan kjøre med gresk lapp i Norge.  Det er derfor hun ber meg ta med meg ALLE papirerene mine og møte opp.  Og truer med oppholdstillatelse. Hun har ikke lyst til å gå igjennom alle de gule og grønne lappene mine. 
Sånn fungerer alt her i Hellas.  Det er derfor vi er så korrupte.  Uten korrupsjon ville ingenting fungere.  Uten trusler eller penger eller bekjente får du ikke utstedt en fødselattest engang.  Og du trenger attester for ALT.

Det er derfor jeg må ta med meg Vasilis ned på Transport Departementet.  Han kjenner nemlig en mann som har jobbet sammen med mannen til hun som er sjef for førerkortene i Halkida.

Og det er bra.  For jeg har faktisk ikke oppholdstillatelse.

Oppholdstillatelse innvilget

Det måtte selvfølgelig gå sånn.  Onour kan jo ikke bo hos Eleni.  Hun vil bli en dårlig (hunde)mor.  Nesten så dårlig at det ville vært bedre å bli liggende i søpla.  Sier jeg til meg selv.
For sannheten er jo at etter en måned i huset vårt og til tross for at han viser elendig vilje til å bli husren, så klarer jeg jo ikke kvitte meg med Onour.  Onour må bo hos oss.

Og nå er det for sent å skifte navn.

Høsten har kommet til Alykes

Sommeren er over

Skolen har begynt!

Mandag var første skoledag her i Hellas.  Presten besøkte skolegården for å velsigne skolegården med en kvast basilikum dyppet i hellig vann, og så kunne vi alle gå hjem.
I dag var den første ordentlige skoledagen.  Vetle fant pult bakerst i klasserommet, til tross for at mammaen hans hadde sagt at de pultene som sto lengst framme var de beste plassene.  Han satt ved siden av Dimitris og så ordentlig fornøyd ut. 

Jeg hentet ham klokka halv ett.  Han var sliten, men glad.  Han kunne fortelle at jentene i klassen kikker på ham.

Hm. 

Vetle og Dimitris mens de venter på å bli velsignet

Mobbet av en flokk med 9-åringer

Onour er på konstant tisse- og bæsjeovervåking. Det betyr at jeg løper inn og ut hele dagen.  Han har funnet seg en egen flekk ute, og nekter å gå på do alle andre steder enn på denne flekken.  Og inne i huset da (der synes han det ikke er så farlig hvor han tisser og bæsjer).
Til tross for at han ikke ofrer en dråpe under turene til Tommy, henger han selvfølgelig med.  Ηer en kveld under turen vår, passerer jeg en gjeng med 9 åringer som pleier å leke i gata ikke så langt fra der vi bor.  Gjengen var utsyrt med sykler, og i det jeg passerer hører jeg tisking og hvisking bak meg og en som sier "Det vedder jeg på at du ikke tør!".  Bak meg kommer en gutt som sier: "Kyria (Frue), det der er hvalpen min!"  Gutten var en av de ungene i Hellas som fra han var baby har seilet på det faktum at han har blå øyne og blondt hår."Jasså," sier jeg "men jeg fant den i en  søppelcontainer." 
Allerede her gjorde jeg en feil.  Jeg valgte å skjule det faktum at hvalpen lå i en eske med en sponplate på toppen, noen meter fra selve søpledunken (som om det gjorde saken noe bedre, som om noen kanskje drev denslags dyrehold).  "Å." sier ungen (heretter kjent som Djevelunge nr 1).  "Da er det vel kanskje faren min som har kastet ham da.  Eller kanskje fetteren min."
Jeg fortsetter lufteturen og motstår fristelsen om kommentarer i retning av dyremishandling og politianmeldelser.  Djevelunge nr 1 returnerer til sin egen flokk og jeg hører at det begynner å koke bak meg.  Høye stemmer.  Utrop.  Hvisking.  Sykler som skrenser.  I det jeg svinger av fra veien mot en sti, kjenner jeg at jeg begynner å bli relativt irritert. Både over det at jeg ikke hadde klart å skremme vekk Djevelunge nr 1 med en dødelig kommentar og over det faktum at disse guttene var skyldige i å ha stengt Onour inne i en pappeske i 38 varmegrader (og nå som jeg hadde sagt jeg fant den i søplecontaineren kunne jeg ikke arrestere dem for det). 
Jeg går noen meter nedover stien før jeg snur meg  De står på toppen av stien som en flokk med hyener klare til angrep.  "Hva ER det?"  spør jeg med irritert stemme.  En pluggg av en gutt i en stygg, tettsittende rød t-skjorte, en enda styggere hårklipp og et ansikt bare en gresk mor kan elske (vi kan kalle ham Djevelunge nr 2) hyler til meg i fistel:  "Du har tatt hvalpen som jeg fikk av mammaen min til bursdagen!  Gi den tilbake!!". 
 "Hvis du fikk den av mammaen din, hvorfor var den i søpla da?  Burde ikke den ha bodd hjemme hos deg?"  Sier jeg, mens jeg ser for meg uskyldige barneøyne og hvalperynker og et lykkelig familieliv rundt en bursdagskake med ni lys. "Den var ikke i søpla.  Vi hadde den i en pappeske og du har STJÅLET den fra oss!  GI DEN TILBAKE!!"  Skriker Djevelunge nr 1.
Brått revet tilbake til virkeligheten, velger jeg å snu ryggen til og fortsette nedover stien uten flere kommentarer.  Slyngelene forsøker å følge etter, men de er redde for å falle ned skrentene på stien med syklene sine, så de blir stående på toppen av stien.
Da jeg er kommet en tretti - førti meter ned i bakken begynner ukvemsordene å hagle.  "TYV!  Du har stjålet hvalpen vår!"  Det strømmer på  av banneord og stygge kallenavn som jeg rettt og slett ikke orker å gjengi her - djevelflokken hisser seg opp til nye høyder og jeg synes det er så ubehagelig at jeg faktisk forandrer rute, slik at de ikke lenger kan se hvor jeg går.
Skamfull over at jeg,  en 41 årig mor til to gutter har forandret lufteturen fordi fire unger har ropt ukvemsord til meg, ombestemmer jeg meg, snur og går hjem.  Jeg bærer Onour.  Ikke godt å vite hva de ungene kan finne på mot en liten hvalp på bakken.
På hushjørnet vårt står guttene og venter, klare for mer trakassering.  "Hva vil dere?" Sier jeg.  Og nå er jeg skikkelig sint.
"Du har STJÅLET hvalpen vår!  Den er VÅR!" sier Djevelunge nr 1.  "Jeg fikk den til BURSDAGEN min!  Av MAMMA!!"  hyler Djevel nr 2 passe teatralsk med flere klumper i halsen. 

Det som er så ille med å måtte snakke et språk som du ikke tenker på, et språk med mange ukjente lyder og flere kasuser enn de fleste språk, er at når du virkelig har bruk for det, når du virkelig vil snakke voksent og saklig og legge vekt på flere viktige poeng, så blir alt det du har lært om uttale og bøying av verb og pronomen og ikke minst gloser, helt borte. 
I ren frustrasjon og i et forsøk på ihvertfall å jage dem vekk fra gata vår og vekk fra mine og naboens Engleunger (i sammenligning) , hever jeg stemmen mer enn jeg burde og så begynner jeg å stamme og stotre. På skikkelig elendig gresk skriker jeg ut at hvis de tror at jeg har tenkt til å gi dem hvalpen, så tar de feil.  Hvis dette er hvalpen deres, burde den ikke ha ligget i søpla og hvis de har problemer med at jeg har hvalpen, så får de ringe politiet.
Dette rabalderet har selvføleglig tiltrukket Vetle og Nils, Iria og Dimitris (Iria og Dimitris er ungene som bor ved siden av oss). For å hjelpe til og i pur glede over at det endelig er litt action i nabolaget begynner Vetle å rope drittunger, Iria kaller dem sigøynere og Nils roper keftedes (kjøttboller) etter dem (han kom vel ikke på noe verre).Jeg tror ikke Djevelungene ble videre skremt av besvergelsene, men de trakk seg ihvertfall tilbake. Antakelig for å planlegge neste angrep, tenkte jeg.  (Oppskraping av bilen?  Torturering av Nils?  Kidnapping av Onour?  Hvirfir kom ikke pappa til unnsetning når han hørte jeg ble mobbet??)
Det var ikke før jeg hadde roet meg ned litt at jeg tenkte over hvor dårlig jeg hadde håndert hele situasjonen.  Jeg hadde rett og slett latt meg mobbe av en gjeng med ufyselige unger.  De hadde vunnet: Jeg hadde mistet språk og besinnelse.

Det var bare en ting å gjøre.  Esset i ermet måtte ut.  Jeg var voksen.  De var barn.  Jeg tok på meg kippkjappene og gikk for å sladre.  Til djevelforeldrene.

Engleungene (Djevelungene var for stygge for fotografering)

Vythouri

Pappa og Mai Lisa er her, og i dag har vi vært på utflukt til Vythouri.  Vythouri er vår egen hemmelige strand.  Vi kan si hvordan du kan komme deg dit med bil, men da må vi nesten drepe deg etterpå. 
I barmhjertighetens navn kan vi la deg ta deg en dukker først.

Nils!

Her en kveld spurte Nils meg om det var sant at månen steker poteter. Nils har en egen evne til å komme med merkelige betraktninger, ord og utrykk.  Her et et utvalg:

"Når jeg var liten, hadde jeg vinger.  Akkurat som Jesus."

Nils: Hvordan ble du mammaen min?

Jeg:  Du lå inne i maven min...

Nils (streng):  NEI! Jeg hadde ingen mamma, og så fant du meg på veien"

"Jeg liker deg opp til månen og stjernene, mamma.  Der hvor de døde er.  Opp i verset."

Nils:  Hva lukter det av kjolen din?

Jeg:  Lukter det godt?

Nils:  Det lukter litt godt, og litt stek.

"Salami er ikke kjøtt.  Det er en plante.  Som vokser oppe på fjellet."

"Jeg liker deg mamma, og jeg har forstått at du elsker meg også"

Og det gjør jeg.  Jeg elsker Nils.

Onour....

Jeg hadde glemt hvor slitsomt det er å ha en hvalp og jeg kjenner at i dag har jeg bare lyst til å gi opp.  Han er flink og tisser stort sett på avisen som sakte forflytter seg mot utgangsdøra, men jeg kunne ønske den hadde en funskjon som gjorde det mulig å slå av trangen til å bæsje.  Det er umulig for meg å finne ut NÅR han bæsjer.  Det virker nesten ikke som om det er noen logikk i det.  Her en natt hadde han sneket seg ut av rommet vårt og inn på rommet til ungene for å bæsje på det eneste teppet i huset. 
Han har ikke akkurat utseendet med seg heller synes jeg:  et enormt overbitt, store ører og små øyne, enorme forlabber og miniskule baklabber, lang rygg og korte bein.  Mulig jeg har funnet den styggeste bikkja i Halkida. 
Og så vil han bare sove i senga til Tommy, MED Tommy.  Og det vil selvfølgelig ikke Tommy.  Men Onour,  slu og Tyrkisk som han er (ihvertfall i navnet) sniker seg opp i senga til Tommy etter at Tommy sover tungt og døvhørt.  Og så våkner jeg av at Tommy knurrer skummelt og hyperirritert noen timer senere til klumpen som har lagt seg tett inntil ham. 

...første forsøk på å sove sammen med Tommy

...andre forsøk.

Globalskolen

Vetle har begynt på den norske globalskolen og i dag har han gjort lekser for aller første gang.  Han skulle lære seg en sang (det likte vi ikke), lære en elling (en gul knapp osv..)  og så skulle han diktere en presentasjon av seg selv til meg slik at de andre barna i klassen hans får vite litt om Vetle.  Dette er det han (via meg) skrev:

Hei, jeg heter Vetle! Jeg bor i Hellas.Noen ganger er jeg i Norge for å besøke tanten min, og når jeg besøker tanten min drar vi noen ganger til dyreparken i Kristiansand og til Langedrag. Andre ganger dra vi til en venn som heter Anne Gro. Hun har en hund som heter Ira. En gang når jeg gikk tur i skogen i Norge, fant jeg en stålorm som så ut som en pinne! Jeg er også glad i å ta meg en dukkert i Norge. I Hellas så har jeg en hund som heter Tommy. Mamma har reddet en liten hvalp som bor hjemme hos oss nå, men den skal bo hos bestefaren min. Jeg har to bestefedre, men den ene bestemoren min er død. I dag er det veldig varmt i Hellas, så vi må ha på vifte og air condition. I Norge har jeg to venner som heter Olav og Iver, og i Hellas har jeg to venner som heter Dimitris og Iria. Jeg har også en lillebror som heter Nils. Når vi var på besøk hos Olav og Iver i sommer, var det guttefest og når vi hoppet på trampolinen, kalte vi Iver for "bitereken".

Dette er bildet som Vetle ville ha på Globalskolesiden sin

Nytt midlertidig familiemedlem

I går kveld, når jeg var ute og gikk kveldstur med Tommy kom jeg til å tenke på hun som kastet katten i søpla.  Hun må visst ha politibeskyttelse nå.   Jeg tenkte på hvor mange dyr som blir kastet i søpla her i Hellas.  Både katter og hunder.  Og hvordan folk her stort sett ikke reagerer på det. 
Jeg hadde ikke før tenkt tanken idet jeg passerer en pappeske som står ved siden av en søppelcontainer.  En stor og høy pappeske, med en stor, tykk og tung sponplate på toppen.  Fra pappesken kommer det desperate hvalpeklynk.  I det jeg åpner pappesken, frykter jeg at det befinner seg et helt kull med hvalper der - hva skulle jeg gjort om det befant seg fem, små, nurkete kryp i esken?  Istedet titter to små øyne og to bustete ører opp.  En liten hvalp.  Jeg tar den med meg hjem til Yannis.  Den var for liten til å klare seg alene på gata (i følge dyrlegen er den 45 dager gammel).  Det var umulig for meg å ikke gjøre noe.  Og umulig for oss å beholde den.
Yannis døper den øyeblikkelig for Lille.  Og senere for Conan.  Men det var før Eleni bestemte seg for at hun og Vasilis ville adoptere den.  Nå heter den nemlig Onour.  Etter en tyrkisk såpeoperahelt som har spilt på gresk tv i hele sommer (Eleni sier det er fordi hunden vil bli like trofast som Onour i serien..). 
Jeg har fått æren av å lære den til å tisse ute, og etter det skal Onour bo hos svigers.  På to betingelser:  At han ikke røyter og at han ikke blir så veldig stor.  Noe jeg øyelikkelig kunne garantere, selvfølgelig.  Til tross for at dyrlegen trodde at han var en blanding av Schaefer og Collie (as if... i hvilket ledd da?) og at han kom til å bli sånn passelig stor.

Men det er egentlig ikke problemet.  Problemet er navnet.  Når jeg og Vasilis, ungene og Onour var på stranda i ettermiddag, var hverken jeg eller Vasilis villige til å rope på Onour når han tasset avgårde mot andre solparasoller.  Bare tanken på å måtte rope "kom hit Onour" fikk oss til å krympe oss.  Lurer på om dette er en sperre det er mulig å komme over?  Onour?  Tyrkisk tv helt?  Litt i tvil...

Onour!

CRAZY WATERS

Halkida ligger delvis på øya Evia og delvis på det greske fastlandet. Det trange sundet som deler byen i to og Evia fra fastlandet, kalles for Evripos kanalen og er det minste naturlige stredet i verden. Det er 40 meter bredt, og 6 – 7 meter dypt. Vannet i stredet kan få en fart på 12 knop på det meste.
Vannet renner fra sør mot nord i stredet i 6 timer, så står vannet stille i 8 minutter før det forandrer retning og renner fra nord mot sør i de neste 6 timene. Dette skjer altså 4 ganger i døgnet.
Ikke nok med det: på den 7. til 9. og 21. til 23. dagen etter fullmånen går vannet helt fra konseptene og kan skifte retning opp til 14 ganger om dagen! På slutten av disse to periodene i måneden begynner vannet ALLTID å renne fra nord mot sør. I tillegg skifter vannet retning uten å stå stille i 8 minutter ved vinter og sommersolverv. Disse to fenomenene er unike i verden.
Hvordan disse bevegelsene til vannet i Evripos skapes er noe som har opptatt mange filosofer og vitenskapsmenn opp igjennom årene. Det sies at Aristotelis (som hadde mor fra Halkida) tok sitt eget liv fordi han ikke klarte å løse gåten på de ustyrlige strømningene.
Mange mener at månen har en spesiell tiltrekningkraft akkurat her i Halkida. Yannis mener at grunnen til at folk i Halkida er mer eller mindre gale - og da spesielt kvinner, har å gjøre med månen og at vannet i Evripos bare er en illustrasjon på dette. Pappa har også en teori om dette med strømningene i Halkida:  Han mener at det norske ordet "evje"  kan ha oppstått som beskrivelse på en sterk strømning på grunn av den sterke strømmen i stredet på Evia?
Uansett er vannet under brua i Halkida på lokalspråket kjent som CRAZY WATERS.

Bildet er nok tatt under de berømte 8 minuttene.

3 ting man ikke må gå på stranden uten (i Halkida altså)

En slik kropp...

..denne klokken

...og en veltrent, kroppshårløs kjæreste

Skolestart

Det nærmer seg skolestart for Vetle, og for å få adgang til det greske skolesystemet må vi igjennom det greske helsesystemet. 
Vetle trenger attester fra:

• Allmennpraktiserende barnelege
• Øyelege
• Ørelege
• Kardiolog
• Tannlege

I de dilfeller hvor foreldrene ikke er i stand til å ta med seg barnet til alle disse legene, er rektor på skolen personlig forpliktet til å fremskaffe nødvendige attester.

Det trenger man, må du skjønne.  Man skal da drive med GYM.  Og VET du hvor mange barn som dør hvert år fordi de har et svakt hjerte til TROSS for at de har blitt sendt til kardiolog før de begynner på skolen?  Regner med at ører og syn må sjekkes slik at man er sikker på at ungen både hører og ser før ørefikene begynner å hagle.

Kanskje ikke så rart i et land der man hilser og skåler ved å henvise til helsa?

Dette burde holde som bevis for at man er klar for første klasse synes nå vi!

Sjøanemoner, - eller ting jeg ikke visste om planter i havet

For noen dager siden badet vi i sundet utenfor huset til Vasilis og Eleni. Til tross for at vannet der er ekkelt og lukter fisk, stranden er søplet til med gamle svømmeføtter, ølbokser, fiskesnører, sokker og andre uhumskheter og bunnen er steinete, var det simpelthen FOR varmt til å sette seg inn i en bil og kjøre ti minutter til turkis hav og hvit sand. Vetle, som alltid finner noe rart, fant en sjøanemone som bodde på en liten stein ikke så langt fra strandkanten. Han syntes den var festlig fordi den ”klistret” seg til fingrene hans når han tok på den. Så han tok den ut av vannet og forsøkte å klistre den på maven sin . Da fant Vetle ut at sjøanemoner er nesledyr. Han HYLTE. Han fikk øyeblikkelige store vabler der tentaklene hadde klamret deg fast, og et illrødt utslett som spredte seg veldig raskt over hele maven og bakover mot ryggen. I dag, flere dager etter angrepet, har Vetle fremdeles merker etter anemonen. Den har etset små hull i huden hans.

Hvem skulle ha trodd det? En liten, stygg sjøanemone? 

Yannis visste det. Han sa vi burde fulgt bedre med på Nemo. 

Hadde den enda sett slik ut, kunne den kanskje ha vært tilgitt..

....men den så ut som disse her.