Et besøk hos dyrlegen

I dag var jeg og Nils hos dyrlegen med Onour og Kattungen (Sjiraff?  Raffi?  Sehrazat?)  som har slått seg ned foran døra vår.  Onour skulle få vaksine og chip, og katta trengte en god ørevask og avlusing/lopping/marking. 
Dyrlegen er en ung mann som har åpnet sin egen praksis ikke så langt fra der vi bor.  Han er litt på den feminine siden, har alle tennene på stift i overmunnen, er kort og har et hår som vokser oppover. Kontoret består av to undersøkelsesrom og et venteværelse. Ikke akkurat så veldig sterile omgivelser, men så lenge det ikke er snakk om noe alvorlig så går det an å vaksinere der ihvertfall. 
Det første synet som møter  oss er en død hund som ligger på et undersøkelsesrom.  Idet eier bærer den ut i bilen styrtblør den fra nesa mens tisset renner.
Det rare med det å bo i Hellas er at man blir vant med så mangt.  Et grusomt syn, men jeg tenker at den hunden ihvertfall hadde noen som hadde tatt den til dyrlegen for avlivning, hva det nå enn var den led av.  Det er verre med de hundende som står i en halv meters band i en gård og lider et helt liv før de dør av seg selv av en eller annen grusom sykdom den helt sikker kunne vært behandlet for.
Det neste som skjer er at en mann kommer løpende inn med en hund som er pakket inn i et håndkle og som blør fra hodet et sted. 
Jeg og Nils setter oss ned på en sofa.  Nils er merkelig uanfektet av alt som foregår rundt oss.  Han er heldigvis mest opptatt av å erte Katta som sitter i buret.  Rundt omkring på dyrlegekontoret humper det en voksen katt som har blitt påkjørt av en bil og brukket labben si en gang i tida.  Den halter rundt på bruddstedet, som har blitt til en stor, rosa klump (de har kuttet nervene til labben, og katta har det helt tydelig ikke vondt). I tillegg til denne deformasjonen, blingser den noe helt vanvittig.  Den vingler rundt på venterommet og inne på undersøkelsesrommet og leker med tomme vaksineampuller og hopper opp på dyrlegens skrivebord og gjør det vanskelig for ham å skrive eller gjøre noe som helst papirarbeid.
Dyrlegen undersøker den blødende hunden kjapt (det var ingenting alvorlig), og roper oss inn for å undersøke våre dyr.  En gammel mann med en enda eldre hund sitter på venterommet sammen med oss.  Hunden har et eksemproblem, og mannen har hvit bart, skjeggstubb og veldig høy bukselinning.  Han spør meg hva slags "merke" Onour er (Onour bjeffer frenetisk mot den gamle bikkja til mannen).  Den er fra gata, sier jeg.  De er de beste bikkjene, kan han opplyse om.  En gang i tida hadde han hatt en som var halvt Lassie og den hadde vært så vill at ingen hadde turt å nærme seg gjerde hans engang.
Dyrlegen begynner å undersøke Onour, han setter en sprøyte og chipen.  Onour hyyler i smerte og redsel.  Han legger ikke merke til at han deler rom med en haltende katt engang.
Idet det er kattungen sin tur, kommer den gamle mannen inn på undersøkelsesrommet.  "Hvor er Lucy?"  Spør han dyrlegen.  Mannen har tydeligvis med seg to hunder.  En gammel med eksem og en unghund. "Tja... Er hun ikke ute i bakgården da?"  Sier dyrlegen, like rolig.  Gamlingen forsvinner, og kommer tilbake lettere febrilsk og kan opplyse om at Lucy har rømt.  Han beiner ut og begynner å rope på Lucy.  Dyrlegen like rolig.  Han rusler en tur ut og roper og plystrer litt på den savnede pasienten.  Eieren finner ut hvilken retning hunden hans har tatt veien, kaster seg inn i bilen og kjører avgårde.  Dyrlegen kommer inn og begynner å rense ørene til kattungen.  De er helt svarte og fylt til randed av øremidd.  Midt i den dramatiske (kattungen gikk inn i en krakilsk tilstand) ørerensen, ringer telefonen.  Det er eieren til Lucy.  Lucy er på togstasjonen og vil ikke komme når han roper.  "Men har du ropt "kom her!"? "  Spør dyrlegen mens han kjører en q-tip dypt inn i det svarte øret til kattungen.  "Vil du at jeg skal komme og fange den?"  Det vil gamligen svært gjerne.  Så dyrlegen forlater meg, Nils, Onour, Kattungen og Den halte katten alene og stikker avgårde i bilen sin for å fange bikkja som befinner seg et sted ved togstasjonen (og som har løpt imponerende langt på en ganske kort stund).
Etter fem minutter kommer dyrlegen tilbake med den gamle mannen som har Lucy i forsetet.  Lucy hadde virret rundt midt på brua i Halkida når dyrlegen ankom.  Han hadde ropt på henne, tatt tak i henne og lempet henne inn i bilen.  "Ditt ESEL!"  roper mannen etter Lucy der hun nå står fastbindt i bakgården.  "Esel!  Eh, Esel!"
Visitten blir avsluttet uten flere hendelser.

Kattungen må forresten være en fjern slekning av Jerry (den forrige meget sære katten vi hadde, som jo også kom fra Halkida).  Hun ble torturert av dyrlegen klokka 11 på formiddagen, og i kveld er hun  fremdeles irritert på både meg og Nils.  Øvrige familiemedlemmer er tatt til nåde.

Øremiddpasienten