Min verste dag som mamma

I går var jeg en skikkelig dårlig mamma.  Jeg har hele tiden vært klar på at vi skulle følge en norsk filosofi når det gjelder skolen og skolearbeid.  Det vil si at jeg ikke lar Vetle sitte timesvis med lekser, jeg hører ikke Vetle i gloser og han har gjort bare det som er strengt nødvendig mht til skolen.  Noe annet ville vært galskap.  Jeg vil jo at skole skal være gøy.
Men i går sprakk alle mine intensjoner.  I går forsto jeg at om vi blir værende i Hellas, så kommer jeg til å bli som alle andre greske mødre.  I går hylte jeg til sønnen min, den smarte, morsomme, snille sønnen min fordi han slurver med leksene og fordi han hadde fått for mange feil på diktaten sin.  Jeg fikk han til å gjøre leksene sine kanskje fire ganger fordi jeg visket ut det som ikke var godt nok. 
Sannheten er at han slurver, at han ikke konsentrerer seg og at han ikke bryr seg om han får tre av ti riktige på diktaten.  Men herregud.  Han er 6 år.  Han er overlesset med lekser.  Han kjeder seg. 
Sannheten er også at jeg er overarbeidet og sliten, aleine om det meste og frustrert over hverdagen generelt og skolesituasjonen spesielt.  Men det er ingen unskyldning for det jeg gjorde i går.

Det endte selvfølgelig med at jeg begynte å grine, Vetle begynte å grine og jeg forsikret ham om at han er den smarteste 1-klassingen på hele skolen.  Og han fortalte meg at jeg var den beste mammaen i hele verden. 

Men det er jeg altså ikke.  Ihvertfall var jeg langt fra det i går.



Den smarte, morsomme, snille, elskede eldste sønnen min.



Et besøk hos dyrlegen

I dag var jeg og Nils hos dyrlegen med Onour og Kattungen (Sjiraff?  Raffi?  Sehrazat?)  som har slått seg ned foran døra vår.  Onour skulle få vaksine og chip, og katta trengte en god ørevask og avlusing/lopping/marking. 
Dyrlegen er en ung mann som har åpnet sin egen praksis ikke så langt fra der vi bor.  Han er litt på den feminine siden, har alle tennene på stift i overmunnen, er kort og har et hår som vokser oppover. Kontoret består av to undersøkelsesrom og et venteværelse. Ikke akkurat så veldig sterile omgivelser, men så lenge det ikke er snakk om noe alvorlig så går det an å vaksinere der ihvertfall. 
Det første synet som møter  oss er en død hund som ligger på et undersøkelsesrom.  Idet eier bærer den ut i bilen styrtblør den fra nesa mens tisset renner.
Det rare med det å bo i Hellas er at man blir vant med så mangt.  Et grusomt syn, men jeg tenker at den hunden ihvertfall hadde noen som hadde tatt den til dyrlegen for avlivning, hva det nå enn var den led av.  Det er verre med de hundende som står i en halv meters band i en gård og lider et helt liv før de dør av seg selv av en eller annen grusom sykdom den helt sikker kunne vært behandlet for.
Det neste som skjer er at en mann kommer løpende inn med en hund som er pakket inn i et håndkle og som blør fra hodet et sted. 
Jeg og Nils setter oss ned på en sofa.  Nils er merkelig uanfektet av alt som foregår rundt oss.  Han er heldigvis mest opptatt av å erte Katta som sitter i buret.  Rundt omkring på dyrlegekontoret humper det en voksen katt som har blitt påkjørt av en bil og brukket labben si en gang i tida.  Den halter rundt på bruddstedet, som har blitt til en stor, rosa klump (de har kuttet nervene til labben, og katta har det helt tydelig ikke vondt). I tillegg til denne deformasjonen, blingser den noe helt vanvittig.  Den vingler rundt på venterommet og inne på undersøkelsesrommet og leker med tomme vaksineampuller og hopper opp på dyrlegens skrivebord og gjør det vanskelig for ham å skrive eller gjøre noe som helst papirarbeid.
Dyrlegen undersøker den blødende hunden kjapt (det var ingenting alvorlig), og roper oss inn for å undersøke våre dyr.  En gammel mann med en enda eldre hund sitter på venterommet sammen med oss.  Hunden har et eksemproblem, og mannen har hvit bart, skjeggstubb og veldig høy bukselinning.  Han spør meg hva slags "merke" Onour er (Onour bjeffer frenetisk mot den gamle bikkja til mannen).  Den er fra gata, sier jeg.  De er de beste bikkjene, kan han opplyse om.  En gang i tida hadde han hatt en som var halvt Lassie og den hadde vært så vill at ingen hadde turt å nærme seg gjerde hans engang.
Dyrlegen begynner å undersøke Onour, han setter en sprøyte og chipen.  Onour hyyler i smerte og redsel.  Han legger ikke merke til at han deler rom med en haltende katt engang.
Idet det er kattungen sin tur, kommer den gamle mannen inn på undersøkelsesrommet.  "Hvor er Lucy?"  Spør han dyrlegen.  Mannen har tydeligvis med seg to hunder.  En gammel med eksem og en unghund. "Tja... Er hun ikke ute i bakgården da?"  Sier dyrlegen, like rolig.  Gamlingen forsvinner, og kommer tilbake lettere febrilsk og kan opplyse om at Lucy har rømt.  Han beiner ut og begynner å rope på Lucy.  Dyrlegen like rolig.  Han rusler en tur ut og roper og plystrer litt på den savnede pasienten.  Eieren finner ut hvilken retning hunden hans har tatt veien, kaster seg inn i bilen og kjører avgårde.  Dyrlegen kommer inn og begynner å rense ørene til kattungen.  De er helt svarte og fylt til randed av øremidd.  Midt i den dramatiske (kattungen gikk inn i en krakilsk tilstand) ørerensen, ringer telefonen.  Det er eieren til Lucy.  Lucy er på togstasjonen og vil ikke komme når han roper.  "Men har du ropt "kom her!"? "  Spør dyrlegen mens han kjører en q-tip dypt inn i det svarte øret til kattungen.  "Vil du at jeg skal komme og fange den?"  Det vil gamligen svært gjerne.  Så dyrlegen forlater meg, Nils, Onour, Kattungen og Den halte katten alene og stikker avgårde i bilen sin for å fange bikkja som befinner seg et sted ved togstasjonen (og som har løpt imponerende langt på en ganske kort stund).
Etter fem minutter kommer dyrlegen tilbake med den gamle mannen som har Lucy i forsetet.  Lucy hadde virret rundt midt på brua i Halkida når dyrlegen ankom.  Han hadde ropt på henne, tatt tak i henne og lempet henne inn i bilen.  "Ditt ESEL!"  roper mannen etter Lucy der hun nå står fastbindt i bakgården.  "Esel!  Eh, Esel!"
Visitten blir avsluttet uten flere hendelser.

Kattungen må forresten være en fjern slekning av Jerry (den forrige meget sære katten vi hadde, som jo også kom fra Halkida).  Hun ble torturert av dyrlegen klokka 11 på formiddagen, og i kveld er hun  fremdeles irritert på både meg og Nils.  Øvrige familiemedlemmer er tatt til nåde.

Øremiddpasienten

Greeklish

Her er flere eksempler på interessant bruk av engelsk i den greske hverdagen:



Instruks fra Head Manager om hvordan vi skal vaske oss på hendene etter at vi har vært på do...







Hentet fra menyen til en italiensk restaurant i Halkida.  Dette illustrerer også grekernes tendens til å utbrodere og overdrive.  V

 



DROILED COLEWART???  Hentet fra samme meny...





HR engelsk

HR folk, og da mener jeg rekrutterere, er ikke som oss andre.  De jobber døgnet rundt, har en mobiltelefon implantert i øret, har interesser som hvem jobber hvor med hva, hvem har fått sparken nylig eller har skiftet jobb og hvilken bransje som er på vei opp.  Og dette er det eneste de er istand til å prate om.  Det er som de tilhører en sekt. Har du to rekrutterere i samme rom, er det bare å plukke opp et ukeblad om du skulle være så uheldig å befinne deg der samtidig.
Men det mest irriterende er det språket de snakker.  Ihvertfall her i Hellas.  De snakker et språk som er 45% engelsk og resten gresk.  Det er helt absurd å høre på.  En skikkelig bastard av et språk.  Slik kan det høres ut når Yannis snakker på telefonen.  (bla bla står for gresk):

"Bla bla bla meeting.  Bla bla bla bla, went ok (uttales oukeiiii).  Bla problems.  Still not good enough.  Bla bla project bla bla extremely important to us.  Bla bla bla cowboy, you know bla bla.  Go get them.  Bla bla report to him.  The best of the best bla bla.  Good luck. Bla bla bla.  We will speak friday. Bla, bye-bye!"

Iblant lurer jeg på hva de som blir headhuntet synes om dette særegne språket.  De er vel så blindet og bedøvet av (den tvilsomme) æren å bli headhuntet at de later som om de forstår hva de snakker sammen om.

Det er ingenting som gjør Yannis mer irritert enn om jeg kommenterer på det språket han fører på HR telefonen sin (Blackberryen).  Han later alltid som om han nettopp har snakket med en gresk-amerikaner.  Men han har ikke det.
Mest sannsynlig har han snaklket med en som har vokst opp i en liten landsby et sted i Hellas.

Nye køyesenger

Ungene bor på samme rom.  Når Vetle begynte på skolen, fant vi fort ut at ungen trengte sitt eget sted å gjøre lekser på.  Spisestuebordet var omgitt av for mange distraksjoner. 
Huset vårt er fire etasjer og omtrent 170 kvadratmeter.  Men plass til et skrivebord, det har vi ikke.  Enten måtte ungene skilles, eller så måtte vi invistere i en køyeseng inne på det gamle barnerommet. 
Jeg spurte Vetle og Nils om de hadde lyst på hvert sitt rom.  Vetle sa øyeblikkelig ja. Nils ble hysterisk, begynte å gråte og gråt over faren over å måtte sove alene fra og til i tre dager. 
Da jeg spurte om de hadde lyst til å sove i køyeseng istedet, ble begge to fornøyde.  Dermed ble det køyeseng OG skrivebord (hvorfor kjøpe bare en ting når man kan kjøpe to?).
Køyesenga og skrivebordet ankom i går.  Vetle okkuperte øyeblikkelig overkøya og Nils flyttet inn nede og inviterte meg med en gang til å sove i den store, nye senga si.  Jeg forlot to fornøyde unger i hver sin seng i går kveld. 
Når jeg slo på lyset til morgenen i dag, fant jeg at den gutten som egentlig ville ha sitt eget rom i løpet av natta hadde funnet ut at det ble altfor ensomt der oppe under taket og hadde krøpet ned og lagt seg hos Nils.  Jeg skyndte meg ned for å hente kamera for å dokumentere dette, men Vetle våknet og snek seg tilbake til sin egen seng og lot som om han hadde sovet der når jeg kom tilbake.  Han ville ikke snakke om det at han sov sammen med Nils i natt. Nils sier han kom etter at han hadde sovnet, Vetle sier at Nils sa at han var ensom der nede.
Så tom overkøye.  Overfylt underkøye.  Ja, ja.

Å bruke Onour som modell viste seg å være en skikkelig dårlig ide
(sengene er forresten delvis sponset av pappa og May-Lisa).





Rett før han tisser i senga.  Han var ikke så søt lenger da.