Mitt liv som Mira

Til alle som lurer på hvordan en gresk husmors dag er (og det er sikker ganske mange...), her får dere svaret:

06:45 : Vekkeklokka ringer, ut med Onour og Tommy (om han har våknet) for tissing på hjørnet.

06:50 : Smøring av matpakker, frokost lages til alle untatt mannen i huset.

07:15 : Vekking av Nils, Vetle og Yannis.

07:30 : Vekking av Yannis og Nils (igjen).

07:45 : Masingen på å få Vetle klar har begynt.  Yannis vekkes for siste gang.

08:00 : Vetle, Dimitris og Iria følges på skolen/barnehagen.

08:10 : Hunder fores.

08:15 : Hunder luftes.

09:00 : Nils lirkes ut døra og kjøres til barnehagen.

09:10 :  Forsyninger handles på supermarkedet.

09:30 - 12:00 :  Hus ryddes og vaskes.

12:00 : Middag prepareres.

12:30 : Dusj.

13:00 : Første pause.

13:45 : Nils ankommer med skolebuss, Onour og Tommy ut for tissing.

14:00 : Vetle og Dimitris hentes på skolen.

14:30 : Middag.

15:00 - 16:30 : Lekser med Vetle.

16:45 :  Onour ut (igjen).

17:00 :  Siesta over (for naboene altså).  Om ungene leker inne: tid for stryking, opprydning i skap osv.
Om ungene leker ute:  Vask av trapp/dekk/underetasje/bil/tøy, eller klipping av hekk, eller rydding i garasjen.  Og helt sikkert mekling mellom unger som krangler og sloss uansett vær.

19:00 :  Nabounger blir sendt hjem / unger blir ropt inn.

19:10 :  Kveldsmat både for barn og hunder.

19:15 :  Kveldstur med Onour og Tommy.

19:40 :  Bading av unger.

20:00 :  Lesing på sengekanten.

20:30 :  Sitter nede i stua, utslitt og utmattet og brøler til ungene hvert 5. minutt om at NÅ må det være STILLE!!!        
21:00 :  Stille.  Ingenting å se på TV.

22:00 :  Kanskje Yannis kommer snart?

22:30 : Onour og Tommy ute for siste gang.

23:00 :  I seng.  Endelig noe å se på TV, men er altfor sliten til å holde meg våken.



Når jeg var 14 år leste jeg Marilyn French Kvinner for første gang.
Jeg kan huske det gjorde inntrykk på meg at Mira på et tidspunkt i sin husmorkarriere hadde utviklet et system for hva som skulle vaskes når i huset.  Jeg tenkte: Herregud, noe så patetisk.
Nå skjønner jeg at det egentlig bare var en måte å takle sin egen uinteressante og meningsløse hverdag.  Hun satte meningsløsheten i system.

Det er vel det samme jeg driver med.

Mareritt

Rent bortsett fra at Onour tisser altfor mye, er han stort sett veldig lite til bry.  Han har infunnet seg i at Tommy er sjefen, han har forstått at han ikke kan bjeffe når han leker med katten og han sitter pent og venter på maten sin.
Men han har et underlig problem. Når han sover dypt kan han plutselig sprette opp og angripe det som måtte befinne seg i nærheten, og da snakker vi ikke om et lite glefs. Han oppfører seg i det øyeblikket som om han er skikkelig forbanna og er ute etter å drepe det som han tror han er sint på. Noen ganger går det utover en pute eller sofaen, andre ganger går det utover meg. Eller Tommy. For Onour sniker seg nemlig opp i senga vår enkelte netter for å sove der (han er jo ikke helt dum heller). Jeg kan forsikre dere om at det er en fryktelig opplevelse å våkne av at du blir angrepet av et lite udyr midt under den dypeste søvnen. Det er som å ta del i en skrekkfilm. Ikke bare SER han stygg ut, men han produserer de frykteligste lyder også. Som en liten ulv. Han biter ikke, det blir bare til voldsomme dytt med snuta, men jeg er usikker på om dette skyldes tannstillingen hans (han har et overbitt som er omtrent en cm), det at han angriper i søvne, eller rent hell.
Det er helt absurd.  Han går fra å være en fårete liten hund som sover med tunga ute til et frådende monster på et halvt sekund og uten forvarsel.

Er det virkelig sånn at hunder kan ha mareritt? Har han vondt et sted? Har han et eller annet form for anfall i søvne? Svulst på hjernen? Minner fra da han var liten og lå i søpla?
Jeg synes ikke dette er noe hyggelig. Jeg får ta det opp med dyrlegen (men kanskje ikke han med tenna på stift).

Fra sovende får...

..til frådende monster

Morgentur

I dag tok jeg med meg Tommy og Onour til Alykes for å gå tur.  Det er det eneste stedet jeg føler meg trygg nok til å slippe de løs.  Tommy er så opptatt av å sjekke om jeg kaster småstein til ham at lysten til å bite menn i leggen viker litt.  Og Onour vingler etter Tommy med tunga på slep.
Alykes er også hjemmet til en del løshunder.  Siden jeg er fast gjest på stranda fra april til oktober, har jeg  gitt skygge, vann og mat til flere av dem (til irritasjon og sjenanse for mange badegjester). De er ikke onde hunder. De er stort sett snille, eller såpass sky at de skygger unna med en brå ¨Heil Hitler¨ bevegelse og et ¨Shhht¨.
Men i dag var det ÅTTE løshunder der!  Må innrømme at hundehviskerenergien min ble litt engstelig, for det er jo aldri godt å vite hva åtte hunder i flokk kan finne på. Særlig når mine dyr er like sosialt uintelligente som meg. Heldigvis viste det seg at halve flokken var et kull med hvalper, og resten av hundene kjente jeg.  De fleste ignorerte oss, en kom for å takke for maten hun fikk i sommer og resten ville leke med Onour.  Heldigvis.

Velkomstkomitéen på Alykes en helt vanlig tirsdag. 

TAKK FOR MATEN!

Jeg er oppdratt til å takke for maten.  Faktisk er jeg trent til å reise meg opp, ta vertinnen i hånda, neie og takke for maten. Nå hadde jeg kuttet ut de to første trinnene i dette ritualet når jeg kom til Hellas for 14 år siden, men det å takke for maten sitter fremdeles i.
Å takke for maten virker merkelig for grekerne.  Hvorfor skulle de det?  De har jo satt seg til bords for å spise, og for å spise vertskapet ut av huset om mulig.  Hadde de ikke gitt gjestene mat eller satt frem det som fantes av spisbare ting i heimen på bordet, hadde det jo vært en skam for hele familien!
Mat blir pushet på deg her, som dop på Woodstock fra første stund.  Mødre løper etter barna sine med teskjeer fulle av most mat, innendørs som utendørs.  Mat i form av hardkokte egg og toast blir dyttet inn i munnen til ungene i uoppmerksomme øyeblikk, og anoreksi i form av lukket munn når kiwier eller ansjos nærmer seg leppene blir tatt særdeles alvorlig når man er barn.  Og det å takke nei til mat eller kake når man er på besøk hos folk som voksen blir oppfattet som uhøflig.
Derfor skapte det forvirring når jeg for første gang takket for maten etter et måltid som svigermoren min hadde tilberedt.  Takk for MATEN?  Stjålne blikk og skjulte smil.  Hvorfor takker hun for maten?  Forventet hun ikke å bli tilbudt mat?  Hun spiste jo ikke opp innmaten?  Eller det kokte ugresset?  Hun rørte ikke ouzoen heller?

Nå har Vasilis og Eleni blitt vant til alt det merkelige svigerdatteren deres finner på.  Fra å ta ut babyer i kuldegrader og bade i april til å takke for maten.
Det artige nå er at ¨Takk for maten¨ har spredt seg som en epidemi hos barna. Når Vetle og Nils takker for maten etter at de har spist, takker automatisk alle andre barn ved bordet også for maten.  Om de er ferdige med å spise eller ikke.  Jeg tror de ser på det som et hemmelig passord for å kunne gå fra bordet.
Og det har de jo forsåvidt rett i.

Takk for maten!

Nils, Nikos, Vetle og Elena etter at de har sagt takk for maten..

Mellom barken og veden

Jeg har akkurat kommet tilbake fra et møte med læreren til Vetle.  Vetle er i en vanskelig situasjon på skolen som jeg ikke vet hvordan vi skal takle.
Dimitris og Vetle har lekt sammen nå i to år.  Dimitris bor rett ved siden av oss og søsteren hans er på samme alder som Nils, så alle fire leker sammen stort sett hver dag.
Dimitris og Vetle er to helt forskjellige typer.  La meg si det sånn: Dimitris er morsom og gavmild og snill, men det blir overskygget av andre ting ved personligheten hans som er litt merkelige.

Vetle og Dimitris går i samme klasse.  Og Dimitris blir mobbet.  Han får jevnlig juling, han blir ertet og han blir holdt utenfor.  Den eneste som vil ha noe med Dimitris å gjøre på skolen, er Vetle.  Til tross for at Vetle er venn med alle i klassen, også mobberne, holder han fast på vennen sin.  Men det begynner å koste:  Det er vanskelig å ha en venn som skiller seg såpass ut, og det er vanskelig å inkludere Dimitris når de kule gutta ikke vil være sammen med dere begge to.  Noen ganger har Vetle lyst til å leke med andre også, og da blir det voldsom turbulens.   Og det ender alltid med at Dimitris får bank.  Her om dagen hadde det toppet seg og Vetle hadde sagt til Dimitris at han godt kunne være vennen hans hjemme, men han ville ikke at de skulle være venner på skolen. Dimitris ble fortvilet over en slik nådeløs uttalelse, han gråt og sultestreiket resten av  ettermiddagen.

Det pussige her at de aller fleste jeg har snakket med om dette mener det er Dimitris problem.  Det er guttens skyld at han blir mobbet, fordi han er så annerledes.  Eller ihvertfall er det familien hans sin feil.  Før han forandrer seg er det ikke annet å vente enn bank og utestengelse.  Og det beste Vetle kan gjøre er å være sammen med de andre barna.  For Vetle er karismatisk og sterk og smart og venn med alle og burde ikke menge seg med tapere (det kan ødelegge imaget).
Dette var også lærerens syn på saken.
Jeg gikk til skolen med det for øyet at det faktisk er ting en lærer kan gjøre som kan fremme solidaritet og vennskap i et klasserom.  At kanskje hun kan bruke Vetles popularitet og vennskapet mellom Dimitris og Vetle som et redskap slik at Dimitris kan få en mulighet til å bli aksepter av de andre barna.
Gruppearbeid, samtaler, arbeidsoppgaver og rollespill om mobbing.  Vi husker da alle dette fra den norske skolen?
¨Det er ingenting som kan gjøres innad i klassen da?¨ spurte jeg læreren.  ¨Hva da?¨ var svaret.  ¨Jeg har forsøkt å sette Dimitris sammen med andre barn når vi har gruppearbeid her, men det er ingen av de andre barna som vil ha ham i gruppa si.  Dessuten foretrekker han å sitte alene.  Og egentlig så gjør han ikke det han blir bedt om å gjøre heller.¨  Sa læreren, helt oppgitt over spørsmålet mitt.

Jeg sitter igjen med en helt håpløs og kvelende følelse.  Skal Dimitris lide da?  Det kan da ikke være sånn at han fortjener å bli holdt utenfor, at han fortjener å få bank bare fordi han er annerledes og irriterende?
Og Vetle skal bare fortsette å bli klemt mellom barken og veden til han en dag oppdager at det ikke lønner seg å passe på den som er svakere?

Dette er en situasjon jeg ikke unner noen å havne i.  Og jeg er bare mora til vennen til Dimitris.  Tenk hva Dimitris føler.

Det ringer (hør hvem kan det være...)

Jeg :     - Hallo?
Dame : - Hei!  Hvordan går det?
Jeg (litt prøvende) : -  Bra, og med Dem?
Dame (veldig blid) : - Bra, bra.  Du hører hvem jeg er?
Jeg (Det er moren til Tzoulie.  Hun ringte for et par dager siden fordi Stella ville invitere Vetle på karneval) : - Ja, denne gangen hører jeg hvem det er.
Dame :  - Hvordan hadde dere det i går?  Var det hyggelig?
Jeg (vi var ute med Hlias og Tzoulie i går) : -Det var kjempehyggelig.
Dame : - Og hvordan har dere sovet?  Var det bare dere to i huset?
Jeg : - Ja.  Det var bare oss i huset for første gang på veldig lenge.
Dame : - Ja.  Det vet jeg, vennen min.  Så dere sov tête-à-tête?
Jeg (det var da voldsomt...) :  - Jada.  Vi sov veldig godt.
Dame : - Er Kiki der?

Jeg (!!!!) : - ........Nå tror jeg vi begge har tatt feil?  Jeg er Ellen.  Hvem er De?
Dame : - HVEM er du?
Jeg : - Jeg tror De har ringt feil nummer. Jeg heter Ellen.  Men vi var ute i går, det var veldig hyggelig og vi sov tête-à-tête i natt.
Dame (sjokkert) : - Å!! ........Beklager. Da har jeg ringt feil nummer. Måtte du alltid ha det bra, dokka mi.  

Det var ikke Stellas bestemor som ringte denne gangen....

TAXI!

Her i Halkida har vi en taxisjåfør som er gal.  Han har klappet til søsteren til Yannis fordi hun lukket bildøren igjen litt for hardt, han har terrorisert Kine og undertegnede på tur til stranda i en slik grad at vi bare var glad vi kom fram med livet i behold, og på fredag var det svigermor sin tur.  Eleni som aldri blir irritert, aldri lar seg vippe av pinnen.

Hun skulle på en klassefest på den andre siden av byen, og det på en kveld der himmelen hadde åpnet seg og Guds vrede høljet ned over Halkidas befolkning i form av veldig mye vann.  Vanligvis når du ringer etter drosje, kommer de før du får lagt på røret.  Eleni ventet ute på fortauet i tyve minuter før drosjen kom.

¨Forsiktig med paraplyen!  FORSIKTIG!!¨ Hylte drosjesjåføren idet hun satte seg inn.  Gulvene var belagt med aviser, så Eleni la den forsiktig ned på gulvet og satte seg inn. 

¨Ja, nå kunne jeg vært hjemme i stua mi, hadde det ikke vært for at du absolutt skulle ut og fly i kveld.  Hva kan være så viktig at du absolutt MÅ ut i kveld?¨ Sa han småirritert før Eleni fikk sagt kali spera.  (Som om ikke drosjesentralen kunne ha sendt noen andre enn akkurat bilen hans). 

¨HVA??  Skal du over brua?? Er du klar over hvor vanskelig det er for meg å kjøre dit i et sånt vær?!¨ Destinasjonen var tydeligvis umulig å nå når det regner.  ¨Kan du ikke spise her i stedet?¨ Foreslo han idet de kjørte forbi tavernaen som ligger 200m fra huset hennes.  ¨Ring til han du skal møte og si du heller vil spise her. Mora mi sa alltid at det var best å holde seg inne når været var lurt. Du burde dra hjem igjen.¨ Instruerte han.

Nå begynte faktisk damen som aldri blir irritert å bli nettopp det: ¨Hvis du gir meg telefonnummeret ditt så skal jeg ringe til deg neste gang jeg skal ut, så kan du fortelle meg hva mora di synes om været og om jeg burde gå ut eller ikke. ¨ Svarte Eleni.  

Taxisjåføren ble snurt og holdt munn til de kom fram til tavernaen.  Eleni betalte og åpnet døra for å gå ut.  ¨FORSIKTIG!!  Det kommer vann inn i bilen!  LUKK DØRA!!¨ Hyler den gale taxisjåføren. 

Eleni lukker døren, snur seg rolig mot gærningen og sier: ¨Ok.  Vis meg hvilken dør jeg kan bruke for å komme meg ut.¨ 

Når hun først kom seg ut, hadde hun en hyggelig kveld.  Hun ble nemlig valgt til den som hadde holdt seg best av alle jentene i klassen. 






Eleni.  60 år ung og ikke redd for drosjesjåfører.