Binbir Gece - den virkelige Onour

Şehrazat er en talentfull arkitekt, og jobber for Onour.  Hun har et fem år gammelt barn som lider av leukemi.  For å bli frisk, må barnet gjennom en operasjon som hun ikke har råd til.  I ren desperasjon går hun til Onour for å få et lån.  Han går med på å gi henne pengene om hun tilbringer en natt med ham.

Etter denne natten er ikke Onour i stand til å glemme Şehrazat.  Han vil ha en natt til og er villig til å betale dobbelt.  Şehrazat avslår.  Onour skammer seg, innser at han ikke kan leve uten Şehrazat, frir til henne og får ja.
1001 Natt hadde 1,1 millioner greske seere hver kveld i sommer.  Onour blir omtalt som den ultimate mann.  Spesielt fordi han har fuktige øyne sa de på frokost tv i dag.  Hellas har gått av skaftet.

Trenger jeg å si at VÅR Onour (han har forresten også fuktig øyne) har blitt en kjendis i nabolaget på grunn av navnet? Spesielt blant damer i en viss alder.  
Personlig synes jeg det var unødvendig å kalle opp en liten uskyldig hvalp etter horebukken Onour.  

Ihvertfall skal denne Onour kastreres før han treffer sin Şehrazat.



Onour (ikke kastrert)



 









Og Tiddl-tiddl-tittn-gjort og tiddl-tiddl-tittn-fort Og tiddl-tittn-tiddl-tittn-førarkort (not)

For halvannet år siden mistet jeg førerkortet.  Jeg liker å si det ble stjålet.  Det høres ikke like skjødesløst ut.  Men fordi det ble borte på stranda føler jeg at jeg rakker ned på Alykes, så jeg kan innrømme at jeg muligens mistet lommeboka mi i sanda og at det ikke var noen tyv på ferde under umbrellaen min.  Ihvertfall har jeg ikke hatt førerkort på over et år.
Jeg ringer ambassaden for å høre hva prosedyren er for nordmenn som mister førerkortet sitt i Hellas.  Det vet de selvfølgelig ikke.  Ambassaden i Athen vet ikke sånne ting.  De tar seg av viktigere spørsmål. Type:  "Jeg er fra Albania / Bulgaria / Bangladesh / Afghanistan / Hellas.  Kan jeg komme og bo i Norge?"  Eller: "Jeg var på ferie på Kos og har blitt gravid med George.  Hva slags barnebidrag har jeg krav på?"
Så jeg ringer Statens Veivesen.  Der får jeg vite at dette ikke er noe problem.  De vil sende meg utskrift fra førerkortregisteret i Norge, og så vil de utstede et nytt et til meg her (fordi jeg har flyttet til Hellas, kan de ikke utstede nytt førerkort til meg i Norge).  Jeg er skeptisk til om det virkelig er så enkelt, men får forsikringer om at jeg bor i et EU land og at det ER så enkelt.
Siden jeg bor i Hellas, burde jeg ha fulgt magefølelesen og flyttet hjem igjen til Norge for å få meg førerkort.  Det hadde vært MYE enklere.  Jeg kunne ha flyttet tilbake når jeg hadde førerkortet i boks.

FØRST måtte førerkortbekreftelsen oversettes hos Det Greske Utenriksdepartementet og stemples som ekte med fire forskjellige stempler og frimerker.  SÅ måtte jeg i banken og betale 90+30+30 euro for tre gule og grønne lapper.  Den grønne lappen, samt to bilder måtte jeg først ta med meg til en allmenpraktiserende lege som attesterte at jeg var i live og deretter måtte lappen tas med til øyenlegen som bekreftet at jeg ikke var blind.  Så måtte jeg ta med meg de gule og grønne lappene samt to passfoto, samt utskrift fra skattekontoret (bekreftelse på skattenummeret mitt), samt pass, samt utskrift som bekreftet at jeg var gift og hadde to barn, samt utskrift fra det greske folkeregisteret for bekreftlese av personnummer til Transport Departementet.  Dette var på en fredag.  Transportdepartementet var stengt.  Det var jo opplagt.

Så jeg forsøkte å ordne førerkortet hos et nytt offentlig kontor som heter Senter for Innbygger Service.  Der var de skummelt hyggelige. De tok imot papirene mine og jeg signerte og jeg fikk en kjøretillatelse som ikke vil hjelpe meg hvis jeg blir stoppet av politiet og beskjed om at jeg tidligst ville ha førerkortet i hende om to måneder.  Det var for to uker siden.

På tirsdag ringte de fra samme kontoret.  De hadde vært i kontakt med Transport Departementet.  Der lurte de på om jeg ville ha et norsk eller gresk førerkort (!??).  Jeg må få gresk, sier jeg.  De vil ikke gi meg norsk førerkort i Norge engang.  Så lenge jeg kan kjøre med det i Norge så tar jeg det greske (jeg tar snart det jeg får).  Fem minutter senere ringer telefonen igjen.  Transport Departementet sier at jeg ikke kan kjøre på gresk førerkort i Norge.  Hvis jeg absolutt MÅ kjøre i Norge, så får jeg søke om et norsk førerkort når jeg skal til Norge (MEN DE VIL IKKE GI MEG NORSK FØRERKORT FOR SVINGENDE!!).  Og hvis jeg insisterer på å få et gresk et, må jeg til banken igjen for å kjøpe et papir som koster 18 euro for de trenger noen frimerker og så får jeg ta med meg oppholdstillatelsen min og ALLE papirene mine (har jeg så mange?) og spørre etter Fru Papageorgiou på Transport Departementet. 
Det hørtes ut som en trussel.  Og det er det selvfølgelig også. 
Fru Papageorgiou har ikke lyst til å utstede et førerkort til meg.  Hun gidder ikke.  Det er derfor hun sier at jeg ikke kan kjøre med gresk lapp i Norge.  Det er derfor hun ber meg ta med meg ALLE papirerene mine og møte opp.  Og truer med oppholdstillatelse. Hun har ikke lyst til å gå igjennom alle de gule og grønne lappene mine. 
Sånn fungerer alt her i Hellas.  Det er derfor vi er så korrupte.  Uten korrupsjon ville ingenting fungere.  Uten trusler eller penger eller bekjente får du ikke utstedt en fødselattest engang.  Og du trenger attester for ALT.

Det er derfor jeg må ta med meg Vasilis ned på Transport Departementet.  Han kjenner nemlig en mann som har jobbet sammen med mannen til hun som er sjef for førerkortene i Halkida.

Og det er bra.  For jeg har faktisk ikke oppholdstillatelse.

Oppholdstillatelse innvilget

Det måtte selvfølgelig gå sånn.  Onour kan jo ikke bo hos Eleni.  Hun vil bli en dårlig (hunde)mor.  Nesten så dårlig at det ville vært bedre å bli liggende i søpla.  Sier jeg til meg selv.
For sannheten er jo at etter en måned i huset vårt og til tross for at han viser elendig vilje til å bli husren, så klarer jeg jo ikke kvitte meg med Onour.  Onour må bo hos oss.

Og nå er det for sent å skifte navn.

Høsten har kommet til Alykes

Sommeren er over

Skolen har begynt!

Mandag var første skoledag her i Hellas.  Presten besøkte skolegården for å velsigne skolegården med en kvast basilikum dyppet i hellig vann, og så kunne vi alle gå hjem.
I dag var den første ordentlige skoledagen.  Vetle fant pult bakerst i klasserommet, til tross for at mammaen hans hadde sagt at de pultene som sto lengst framme var de beste plassene.  Han satt ved siden av Dimitris og så ordentlig fornøyd ut. 

Jeg hentet ham klokka halv ett.  Han var sliten, men glad.  Han kunne fortelle at jentene i klassen kikker på ham.

Hm. 

Vetle og Dimitris mens de venter på å bli velsignet

Mobbet av en flokk med 9-åringer

Onour er på konstant tisse- og bæsjeovervåking. Det betyr at jeg løper inn og ut hele dagen.  Han har funnet seg en egen flekk ute, og nekter å gå på do alle andre steder enn på denne flekken.  Og inne i huset da (der synes han det ikke er så farlig hvor han tisser og bæsjer).
Til tross for at han ikke ofrer en dråpe under turene til Tommy, henger han selvfølgelig med.  Ηer en kveld under turen vår, passerer jeg en gjeng med 9 åringer som pleier å leke i gata ikke så langt fra der vi bor.  Gjengen var utsyrt med sykler, og i det jeg passerer hører jeg tisking og hvisking bak meg og en som sier "Det vedder jeg på at du ikke tør!".  Bak meg kommer en gutt som sier: "Kyria (Frue), det der er hvalpen min!"  Gutten var en av de ungene i Hellas som fra han var baby har seilet på det faktum at han har blå øyne og blondt hår."Jasså," sier jeg "men jeg fant den i en  søppelcontainer." 
Allerede her gjorde jeg en feil.  Jeg valgte å skjule det faktum at hvalpen lå i en eske med en sponplate på toppen, noen meter fra selve søpledunken (som om det gjorde saken noe bedre, som om noen kanskje drev denslags dyrehold).  "Å." sier ungen (heretter kjent som Djevelunge nr 1).  "Da er det vel kanskje faren min som har kastet ham da.  Eller kanskje fetteren min."
Jeg fortsetter lufteturen og motstår fristelsen om kommentarer i retning av dyremishandling og politianmeldelser.  Djevelunge nr 1 returnerer til sin egen flokk og jeg hører at det begynner å koke bak meg.  Høye stemmer.  Utrop.  Hvisking.  Sykler som skrenser.  I det jeg svinger av fra veien mot en sti, kjenner jeg at jeg begynner å bli relativt irritert. Både over det at jeg ikke hadde klart å skremme vekk Djevelunge nr 1 med en dødelig kommentar og over det faktum at disse guttene var skyldige i å ha stengt Onour inne i en pappeske i 38 varmegrader (og nå som jeg hadde sagt jeg fant den i søplecontaineren kunne jeg ikke arrestere dem for det). 
Jeg går noen meter nedover stien før jeg snur meg  De står på toppen av stien som en flokk med hyener klare til angrep.  "Hva ER det?"  spør jeg med irritert stemme.  En pluggg av en gutt i en stygg, tettsittende rød t-skjorte, en enda styggere hårklipp og et ansikt bare en gresk mor kan elske (vi kan kalle ham Djevelunge nr 2) hyler til meg i fistel:  "Du har tatt hvalpen som jeg fikk av mammaen min til bursdagen!  Gi den tilbake!!". 
 "Hvis du fikk den av mammaen din, hvorfor var den i søpla da?  Burde ikke den ha bodd hjemme hos deg?"  Sier jeg, mens jeg ser for meg uskyldige barneøyne og hvalperynker og et lykkelig familieliv rundt en bursdagskake med ni lys. "Den var ikke i søpla.  Vi hadde den i en pappeske og du har STJÅLET den fra oss!  GI DEN TILBAKE!!"  Skriker Djevelunge nr 1.
Brått revet tilbake til virkeligheten, velger jeg å snu ryggen til og fortsette nedover stien uten flere kommentarer.  Slyngelene forsøker å følge etter, men de er redde for å falle ned skrentene på stien med syklene sine, så de blir stående på toppen av stien.
Da jeg er kommet en tretti - førti meter ned i bakken begynner ukvemsordene å hagle.  "TYV!  Du har stjålet hvalpen vår!"  Det strømmer på  av banneord og stygge kallenavn som jeg rettt og slett ikke orker å gjengi her - djevelflokken hisser seg opp til nye høyder og jeg synes det er så ubehagelig at jeg faktisk forandrer rute, slik at de ikke lenger kan se hvor jeg går.
Skamfull over at jeg,  en 41 årig mor til to gutter har forandret lufteturen fordi fire unger har ropt ukvemsord til meg, ombestemmer jeg meg, snur og går hjem.  Jeg bærer Onour.  Ikke godt å vite hva de ungene kan finne på mot en liten hvalp på bakken.
På hushjørnet vårt står guttene og venter, klare for mer trakassering.  "Hva vil dere?" Sier jeg.  Og nå er jeg skikkelig sint.
"Du har STJÅLET hvalpen vår!  Den er VÅR!" sier Djevelunge nr 1.  "Jeg fikk den til BURSDAGEN min!  Av MAMMA!!"  hyler Djevel nr 2 passe teatralsk med flere klumper i halsen. 

Det som er så ille med å måtte snakke et språk som du ikke tenker på, et språk med mange ukjente lyder og flere kasuser enn de fleste språk, er at når du virkelig har bruk for det, når du virkelig vil snakke voksent og saklig og legge vekt på flere viktige poeng, så blir alt det du har lært om uttale og bøying av verb og pronomen og ikke minst gloser, helt borte. 
I ren frustrasjon og i et forsøk på ihvertfall å jage dem vekk fra gata vår og vekk fra mine og naboens Engleunger (i sammenligning) , hever jeg stemmen mer enn jeg burde og så begynner jeg å stamme og stotre. På skikkelig elendig gresk skriker jeg ut at hvis de tror at jeg har tenkt til å gi dem hvalpen, så tar de feil.  Hvis dette er hvalpen deres, burde den ikke ha ligget i søpla og hvis de har problemer med at jeg har hvalpen, så får de ringe politiet.
Dette rabalderet har selvføleglig tiltrukket Vetle og Nils, Iria og Dimitris (Iria og Dimitris er ungene som bor ved siden av oss). For å hjelpe til og i pur glede over at det endelig er litt action i nabolaget begynner Vetle å rope drittunger, Iria kaller dem sigøynere og Nils roper keftedes (kjøttboller) etter dem (han kom vel ikke på noe verre).Jeg tror ikke Djevelungene ble videre skremt av besvergelsene, men de trakk seg ihvertfall tilbake. Antakelig for å planlegge neste angrep, tenkte jeg.  (Oppskraping av bilen?  Torturering av Nils?  Kidnapping av Onour?  Hvirfir kom ikke pappa til unnsetning når han hørte jeg ble mobbet??)
Det var ikke før jeg hadde roet meg ned litt at jeg tenkte over hvor dårlig jeg hadde håndert hele situasjonen.  Jeg hadde rett og slett latt meg mobbe av en gjeng med ufyselige unger.  De hadde vunnet: Jeg hadde mistet språk og besinnelse.

Det var bare en ting å gjøre.  Esset i ermet måtte ut.  Jeg var voksen.  De var barn.  Jeg tok på meg kippkjappene og gikk for å sladre.  Til djevelforeldrene.

Engleungene (Djevelungene var for stygge for fotografering)

Vythouri

Pappa og Mai Lisa er her, og i dag har vi vært på utflukt til Vythouri.  Vythouri er vår egen hemmelige strand.  Vi kan si hvordan du kan komme deg dit med bil, men da må vi nesten drepe deg etterpå. 
I barmhjertighetens navn kan vi la deg ta deg en dukker først.

Nils!

Her en kveld spurte Nils meg om det var sant at månen steker poteter. Nils har en egen evne til å komme med merkelige betraktninger, ord og utrykk.  Her et et utvalg:

"Når jeg var liten, hadde jeg vinger.  Akkurat som Jesus."

Nils: Hvordan ble du mammaen min?

Jeg:  Du lå inne i maven min...

Nils (streng):  NEI! Jeg hadde ingen mamma, og så fant du meg på veien"

"Jeg liker deg opp til månen og stjernene, mamma.  Der hvor de døde er.  Opp i verset."

Nils:  Hva lukter det av kjolen din?

Jeg:  Lukter det godt?

Nils:  Det lukter litt godt, og litt stek.

"Salami er ikke kjøtt.  Det er en plante.  Som vokser oppe på fjellet."

"Jeg liker deg mamma, og jeg har forstått at du elsker meg også"

Og det gjør jeg.  Jeg elsker Nils.

Onour....

Jeg hadde glemt hvor slitsomt det er å ha en hvalp og jeg kjenner at i dag har jeg bare lyst til å gi opp.  Han er flink og tisser stort sett på avisen som sakte forflytter seg mot utgangsdøra, men jeg kunne ønske den hadde en funskjon som gjorde det mulig å slå av trangen til å bæsje.  Det er umulig for meg å finne ut NÅR han bæsjer.  Det virker nesten ikke som om det er noen logikk i det.  Her en natt hadde han sneket seg ut av rommet vårt og inn på rommet til ungene for å bæsje på det eneste teppet i huset. 
Han har ikke akkurat utseendet med seg heller synes jeg:  et enormt overbitt, store ører og små øyne, enorme forlabber og miniskule baklabber, lang rygg og korte bein.  Mulig jeg har funnet den styggeste bikkja i Halkida. 
Og så vil han bare sove i senga til Tommy, MED Tommy.  Og det vil selvfølgelig ikke Tommy.  Men Onour,  slu og Tyrkisk som han er (ihvertfall i navnet) sniker seg opp i senga til Tommy etter at Tommy sover tungt og døvhørt.  Og så våkner jeg av at Tommy knurrer skummelt og hyperirritert noen timer senere til klumpen som har lagt seg tett inntil ham. 

...første forsøk på å sove sammen med Tommy

...andre forsøk.